Ronald Venetiaan
| Ronald Venetiaan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juni 1936 (88 år)Paramaribo[1][2] | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, politiker, lyriker, universitetslærer | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Leiden | ||
| Ektefelle | Liesbeth Venetiaan (1966–) | ||
| Barn | Shanti A. Venetiaan[3] | ||
| Parti | Surinams nasjonale parti | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene Surinam | ||
| Utmerkelser | Gaaman Gazon Award Den gule stjernes æresorden (2020)[4] Storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen Storkjede av Sydkorsordenen | ||
Ronald Runaldo Venetiaan (født 18. juni 1936 i Paramaribo) er matematiker og tidligere president i Surinam. Han representerer Surinams nasjonalparti (Nationale Partij Suriname) og er den som har vært president i landet lengst. Venetiaan var president fra 1991 til 1996 og igjen fra 2000 til 2010.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Venetiaan fulgte basisundervisningen i Surinam og reiste, takket være at han vant et av fem studiestipend, i 1955 til Nederland for å videreutdanne seg. I Nederland skrev han seg inn ved Universitetet i Leiden for å studere matematikk og fysikk, med hovedvekten på matematikk. I 1964 bestod han den nederlandske «doctoraalexamen», noe som i dag kan tilsvare mastergrad. Deretter returnerte han til Surinam, og arbeidet som matematikk- og fysikklærer. Fra 1969 var han rektor for «Algemene Middelbare School» der han selv som ung hadde blitt undervist.
I 1973 ble han minister for «Onderwijs en Volksontwikkeling» (undervisning og folksutvikling) for Surinams nasjonalparti i Henck Arrons regjering. Dette endte i 1980 da Desi Bouterse ledet det såkalte Sersjantkuppet 25. februar som veltet Arrons regjering. Venetiaan gikk da tilbake til å undervise, denne gangen ved Anton de Kom Universitetets tekniske fakultet.
Etter at demokratiet var gjenopprettet ved valget i 1987, fikk Venetiaan igjen posten som minister for «Onderwijs en Volksontwikkeling». 24. desember 1990 felte hærledelsen kabinettet Shankar/Arron under statskuppet som ble kjent som «telefonkuppet» eller «julekuppet».
I 1991 ble Venetiaan Nieuw Front voor Democratie en Ontwikkelings presidentkandidat, og 7. september ble han valgt for en periode på fem år. Som president visste han å minske militærets innflytelse, og fikk han byttet ut Bouterse som øverste leder for hæren med en lojal offiser. Forholdet til Nederland ble normalisert, selv om utviklingssamarbeidet ikke ble som tidligere. Dette var ikke bra for landets økonomi.
I 1996 vant partiet på nytt valget, men på grunn av splittelse innen det Verenigde Hindoestaanse Partij nådde ikke «Nieuw Front» de 2/3 flertall i parlamentet som Venetiaan trengte for å fortsette som president. I «Verenigde Volksvergadering», en forsamling bestående av nasjonale og regionale representanter, vant kandidaten fra det Nasjonalt Demokratisk Parti (NDP) og tidligere statsminister Jules Wijdenbosch.
Venetiaan forble i Surinames parlament, men regjeringen Wijdenbosch forårsaket hyperinflasjon og falt etter kraftige protester («Bosje go home»). 12. august 2000 ble Ronald Venetiaan igjen valgt til president som «Nieuw Front»partiets kandidat, med 37 av de 51 stemmene ved valget.
3. august 2005 ble han igjen gjenvalgt. Denne gangen etter at det viste seg at kandidaten til «Nationale Democratische Partij», Rabin Parmessar, ikke oppfylte kravene grunnloven stilte til ham for at han skulle kunne bli president.
Ved avstemningene i parlamentet fikk ingen kandidat et 2/3-flertall, noe som betød at Verenigde Volksvergadering («stortinget») måtte velge basert på vanlig flertall. Av 879 folkevalgte på forskjellige nivå som hadde stemmerett, stemte 560 for Venetiaan ved avstemningen som fant sted i «Anthony Nesty Sporthal». Kandidaten som ble støttet av NDP og Volksalliantie voor Vooruitgang (VVV), Rabin Parmessar, fikk 315 stemmer. Fire stemmer var blanko.
Visepresident Jules Ajodhia ble etterfulgt av parlamentets formann, Ramdien Sardjoe. Både Venetiaan og Sardjoe ble tatt i ed 12. august 2005. Den nye regjeringen og dens ministre hadde en lavere gjennomsnittsalder enn tidligere.
Andre oppgaver og utmerkelser
[rediger | rediger kilde]Venetiaan forble aktiv innen Surinams nasjonalparti (Nationale Partij Suriname). Mellom 1987 og 1993 var han formann for partiets rådgivende organ, deretter formann for Johan Adolf Pengel Instituttet (JAPIN) og fra 1993 av er han partiets formann.
I 1978 ble han utnevnt til storkorsridder av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen, og ble dessuten blant annet kommandør av den surinamske Den gule stjernes orden i 1978, og stormester av den samme i 1991.
Venetiaan er gift med Liesbeth Vanenburg, og de har tre døtre og en sønn.
Dikter
[rediger | rediger kilde]Siden studietiden har han også skrevet flere dikt, hovedsakelig under psevdonymet Vene, men også under Herrvé, Herrvé L. og Krumanty. Hans dikt ble publisert i tidsskriftene Mamjo (1963), Moetete (1968) og i De Ware Tijd Literair. Videre skrev han revytekster, sanger og én-aktere. Hans arbeider har aldri blitt utgitt i samlinger og har en nasjonalistisk tone.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Digitale Bibliotheek voor de Nederlandse Letteren, www.dbnl.org, DBNL-id vene008, besøkt 17. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Digitale Bibliotheek voor de Nederlandse Letteren, dbnl.nl, besøkt 15. september 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.dbsuriname.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.caribbeannationalweekly.com[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Wim Hoogbergen og Dirk Kruijt: De oorlog van de sergeanten. Surinaamse militairen in de politiek. Amsterdam (Uitgeverij Bert Bakker) 2005 (Side 250-255) ISBN 90-351-2998-9.